September del 2...

11. september -en spesiell dag. For ti år siden mistet mange mennesker livet sitt på en helt tragisk måte og konspirasjonene, tankene og spørsmålene er like levende nå som de var den gangen.

Husker veldig godt da det tragiske øyeblikket inntraff...vi var hos mormor og morfar. På en dag som denne blir mange minnet på dem som de mistet i 9/11 angrepet. Selv blir jeg minnet på at mormor og morfar er borte...det gjør så vondt og det gjør det så lett å forstå hvordan alle de som sitter igjen har det. Alle de som har mistet noen de hadde kjær. Finnes det noe vondere? Det gjør det neppe. Da må det være å få en alvorlig diagnose og vite andre skal miste deg? Jeg vet ikke...vet bare jeg vanligvis ville skrevet et langt innlegg om 9/11 om jeg hadde hatt krefter til det. 

Månen skinner 98,7 % så nesten fullmåne og jeg kjenner jeg ikke får sove i natt enda jeg er håpløst sliten. Har brukt opp alle tre mogadonene jeg kan få på en uke pga. PMS/mensen så kan ikke si jeg gleder meg til å ligge å stirre ut i mørket for å bli vekket når jeg endelig har sovnet...trenger ikke bli slik, men er liksom alltid slik på denne tiden av måneden. Om det er mensen eller fullmåne som gjør jeg ikke får sove vet jeg ikke, men det er ihvertfall ikke at jeg ikke er trøtt. Jeg er så trøtt jeg henger ikke med i samtaler eller noe. Vært litt bedre noen timer i dag fordi jeg har sovet og sovet bort hele permisjonen i helgen. 

Sendte en SMS til mamma hvor jeg skrev glad i deg pluss et smilefjes. Sa jeg skulle prøve å besøke henne i helgen, men klarte det ikke. 

Det ser ut til at september passerer meg like fort som alle de andre månedene. 

Blir så trist for jeg vil ikke dette men har ingen god beskrivelse på hva dette er. Kanskje fikk jeg frem noe i mitt forrige innlegg. Kanskje fikk jeg det frem på et forum hvor jeg følte at endelig noen forstod meg. Jeg vet ikke, men jeg får det ihvertfall ikke frem med ord. 

Skal ha møte med legen her på avdelingen i morgen, men jeg finner aldri de rette ordene. Går alltid ut fra legentimene med samme tanken: Jeg klarte ikke forklare det godt nok...

Ingen kan forstå noe når jeg ikke forteller det...men jeg forteller og forteller...snakker og snakker, men føler ingen hører etter. 

Får høre de samme tingene hver gang...at jeg er sliten av angsten.

har bare lyst å gråte hver gang noen skal fortelle meg om angsten og hver gang de fokuserer på ADHD, for verken angst eller ADHD kan gjøre dette mot meg. Føler meg spist levende.

Har ikke mer ord igjen. Jeg har pratet og pratet og pratet men nå er jeg helt tom. Føler jeg stanger hodet i veggen og kommer til å ende opp med diagnosen deprimert. Ikke fordi jeg er det, men fordi jeg blir det om ingen snart forstår.



 

3 kommentarer

Hanne

12.sep.2011 kl.12:12

Klarte bare å skumme meg gjennom dette innlegget fordi formen min også er litt så som så.. Vil bare si at du ikke er alene, den tegneserien nederst var virkelig helt perfekt for å beskrive hvordan sykdommen min er.. Har du sett You-tube videoen? Synes den også beskriver så godt: http://www.youtube.com/watch?v=bCUvygbYdXs

Håper du har en bedre dag i dag!

Trine

28.sep.2011 kl.00:43

Takk for linken, skal se nå <3 Orker ikke blogge for har vært så dårlig, men skal prøve å blogge litt igjen etter legetimen i morgen...ihvertfall snart ;)

Jane

11.okt.2011 kl.07:58

Hei.

Fikk vondt inni meg når jeg leste innlegget ditt :-( Det er utrolig fælt når ingen forstår eller, forstår deg uten egentlig å høre hva du prøver å formidle. ADHD trenger ikke være negativt det. Ikke la noen få deg til å tro du er indre verd, for det er du nemlig ikke. Prøv å fokusere på ting som gjør deg glad og trekk deg unna folk som stjeler energien din. Da vil du kanskje føle deg bedre. Lykke til og stor klem.

Skriv en ny kommentar

hjertertrine

hjertertrine

29, Stavanger

Er tidligere heroinmisbruker som vil dele min historie, spre kunnskap og håp <3

Kategorier

Arkiv

hits