Skal september bare forsvinne slik de andre månedene forsvant? Del 1

Sist jeg følte meg LEVENDE var i sommer. Nå føler jeg meg enten eksisterende (ligger i sengen) eller KREVENDE (gjør noe men må ha hjelp eller følge). HVORDAN BLE DET SLIK? Når jeg prøver tenke tilbake så har det vært slik lenge, i flere år, i PERIODER. Nå er det slik mer eller mindre hele tiden. Har tenkt litt ang. angsten min og jeg får det ikke til å stemme at det er den som gjør meg så dårlig. Var hos fastlegen min i dag som så gjennom blodprøvene mine som hun tok for å finne ut HVORFOR jeg føler meg så syk. 

Jeg vet at noen tenker jeg har abstinenser, men jeg har ikke det! Jeg har ikke ruset meg på snart et tiår og hvis jeg hadde abstinenser etter de få stesolidene jeg har brukt så ville nitrazepam ha fungert for det virker på samme reseptorene i hjernen. Og hvis det hadde vært angsten som gjorde meg så dårlig så er det for meg helt rart da jeg alltid får mer energi når jeg har angst (adrenalin). Men jeg skal holde den siste muligheten åpen. OM jeg er så syk av angst så vil jeg mer kalle det en fysisk enn psykisk plage for den fysiske delen er verst. Det som er verst psykisk er å venne seg til å ikke gjøre det jeg vil gjøre fordi jeg ikke har energi til å gjøre det. 

Å være deprimert er å ikke lengre ha lyst til å gjøre de tingene som før var gøy. Jeg er ikke deprimert og har enda mer lyst til å gjøre ting. Men kroppen svikter meg. Eller må jeg si hjernen?

Å dusje er så slitsomt jeg kan glemme å komme meg ut til frokosten så det må jeg gjøre om kveldene, selv om jeg er vant med og foretrekker en morgendusj. Jeg har også sluttet å dusje hver dag for det tapper meg for krefter. Dusjene her er så vonde også da hele badet blir vann og de ikke kan reguleres noe særlig fordi de er fastmonterte. Strålene kommer alle andre plasser enn der du vil ha de og jeg bruker en evighet på å få shampooen ut av håret. Vannet er hardt og jeg mister hår som aldri før. Dusjkrakken jeg så sårt hadde trengt fikk jeg aldri og dusjstolen jeg lånte tok de tilbake. Å dusje hjemme i helgen var luksus. Jeg hadde samboer som jeg visste kunne følge meg inn i sengen om jeg ikke "rakk det" og jeg stod lenge å lindret smertene i varmt vann før jeg måtte melde pass. 

Ingenting er som å ligge i badekaret, men jeg hadde ikke hjerte til å mase på samboer om han kunne vaske det så jeg kunne ligge der. 

Jeg har sluttet å sminke meg slik jeg pleier for da bruker jeg også opp energien. Har nok med å vaske meg, ta litt foundation og maskara på meg før frokost og noen ganger rekker jeg ikke frokosten fordi ALT ER SÅ UTROLIG TUNGT. Det er som om kroppen bare STREIKER. 

Tenkte å forklare hvordan jeg EGENTLIG har det men det å skrive her nå tapper meg sånn at jeg må hvile før jeg fortsetter. UTROLIG FRUSTRERENDE! 

 

edit: Jeg er for sliten til å skrive noe del 2 og jeg vet egentlig ikke hva jeg skulle skrive så fortsetter bloggingen i morgen og prøver en mer positiv vri...skulle spre håp med denne bloggen jeg og alt jeg sprer er min egen frustrasjon... 

2 kommentarer

kjerstielise ♛

08.sep.2011 kl.15:50

Søteste, du fortjener ikke dette. Du er snill og god mot alt og alle, også får du igjen på denne måten :( Jeg vil ikke si ME eller ikke, men det trenger ikke være vondt å få diagnosen, spesielt ikke når du har det slik. Ikke det at du har det, kan være så mye annet, og mest sannsynlig er det det, håper jeg virkelig <3 Klem <3

hjertertrine

11.sep.2011 kl.21:18

kjerstielise: Skal snakke med lege i morgen...tips?

Skriv en ny kommentar

hjertertrine

hjertertrine

29, Stavanger

Er tidligere heroinmisbruker som vil dele min historie, spre kunnskap og håp <3

Kategorier

Arkiv

hits