September del 2...

11. september -en spesiell dag. For ti år siden mistet mange mennesker livet sitt på en helt tragisk måte og konspirasjonene, tankene og spørsmålene er like levende nå som de var den gangen.

Husker veldig godt da det tragiske øyeblikket inntraff...vi var hos mormor og morfar. På en dag som denne blir mange minnet på dem som de mistet i 9/11 angrepet. Selv blir jeg minnet på at mormor og morfar er borte...det gjør så vondt og det gjør det så lett å forstå hvordan alle de som sitter igjen har det. Alle de som har mistet noen de hadde kjær. Finnes det noe vondere? Det gjør det neppe. Da må det være å få en alvorlig diagnose og vite andre skal miste deg? Jeg vet ikke...vet bare jeg vanligvis ville skrevet et langt innlegg om 9/11 om jeg hadde hatt krefter til det. 

Månen skinner 98,7 % så nesten fullmåne og jeg kjenner jeg ikke får sove i natt enda jeg er håpløst sliten. Har brukt opp alle tre mogadonene jeg kan få på en uke pga. PMS/mensen så kan ikke si jeg gleder meg til å ligge å stirre ut i mørket for å bli vekket når jeg endelig har sovnet...trenger ikke bli slik, men er liksom alltid slik på denne tiden av måneden. Om det er mensen eller fullmåne som gjør jeg ikke får sove vet jeg ikke, men det er ihvertfall ikke at jeg ikke er trøtt. Jeg er så trøtt jeg henger ikke med i samtaler eller noe. Vært litt bedre noen timer i dag fordi jeg har sovet og sovet bort hele permisjonen i helgen. 

Sendte en SMS til mamma hvor jeg skrev glad i deg pluss et smilefjes. Sa jeg skulle prøve å besøke henne i helgen, men klarte det ikke. 

Det ser ut til at september passerer meg like fort som alle de andre månedene. 

Blir så trist for jeg vil ikke dette men har ingen god beskrivelse på hva dette er. Kanskje fikk jeg frem noe i mitt forrige innlegg. Kanskje fikk jeg det frem på et forum hvor jeg følte at endelig noen forstod meg. Jeg vet ikke, men jeg får det ihvertfall ikke frem med ord. 

Skal ha møte med legen her på avdelingen i morgen, men jeg finner aldri de rette ordene. Går alltid ut fra legentimene med samme tanken: Jeg klarte ikke forklare det godt nok...

Ingen kan forstå noe når jeg ikke forteller det...men jeg forteller og forteller...snakker og snakker, men føler ingen hører etter. 

Får høre de samme tingene hver gang...at jeg er sliten av angsten.

har bare lyst å gråte hver gang noen skal fortelle meg om angsten og hver gang de fokuserer på ADHD, for verken angst eller ADHD kan gjøre dette mot meg. Føler meg spist levende.

Har ikke mer ord igjen. Jeg har pratet og pratet og pratet men nå er jeg helt tom. Føler jeg stanger hodet i veggen og kommer til å ende opp med diagnosen deprimert. Ikke fordi jeg er det, men fordi jeg blir det om ingen snart forstår.



 

Skal september bare forsvinne slik de andre månedene forsvant? Del 1

Sist jeg følte meg LEVENDE var i sommer. Nå føler jeg meg enten eksisterende (ligger i sengen) eller KREVENDE (gjør noe men må ha hjelp eller følge). HVORDAN BLE DET SLIK? Når jeg prøver tenke tilbake så har det vært slik lenge, i flere år, i PERIODER. Nå er det slik mer eller mindre hele tiden. Har tenkt litt ang. angsten min og jeg får det ikke til å stemme at det er den som gjør meg så dårlig. Var hos fastlegen min i dag som så gjennom blodprøvene mine som hun tok for å finne ut HVORFOR jeg føler meg så syk. 

Jeg vet at noen tenker jeg har abstinenser, men jeg har ikke det! Jeg har ikke ruset meg på snart et tiår og hvis jeg hadde abstinenser etter de få stesolidene jeg har brukt så ville nitrazepam ha fungert for det virker på samme reseptorene i hjernen. Og hvis det hadde vært angsten som gjorde meg så dårlig så er det for meg helt rart da jeg alltid får mer energi når jeg har angst (adrenalin). Men jeg skal holde den siste muligheten åpen. OM jeg er så syk av angst så vil jeg mer kalle det en fysisk enn psykisk plage for den fysiske delen er verst. Det som er verst psykisk er å venne seg til å ikke gjøre det jeg vil gjøre fordi jeg ikke har energi til å gjøre det. 

Å være deprimert er å ikke lengre ha lyst til å gjøre de tingene som før var gøy. Jeg er ikke deprimert og har enda mer lyst til å gjøre ting. Men kroppen svikter meg. Eller må jeg si hjernen?

Å dusje er så slitsomt jeg kan glemme å komme meg ut til frokosten så det må jeg gjøre om kveldene, selv om jeg er vant med og foretrekker en morgendusj. Jeg har også sluttet å dusje hver dag for det tapper meg for krefter. Dusjene her er så vonde også da hele badet blir vann og de ikke kan reguleres noe særlig fordi de er fastmonterte. Strålene kommer alle andre plasser enn der du vil ha de og jeg bruker en evighet på å få shampooen ut av håret. Vannet er hardt og jeg mister hår som aldri før. Dusjkrakken jeg så sårt hadde trengt fikk jeg aldri og dusjstolen jeg lånte tok de tilbake. Å dusje hjemme i helgen var luksus. Jeg hadde samboer som jeg visste kunne følge meg inn i sengen om jeg ikke "rakk det" og jeg stod lenge å lindret smertene i varmt vann før jeg måtte melde pass. 

Ingenting er som å ligge i badekaret, men jeg hadde ikke hjerte til å mase på samboer om han kunne vaske det så jeg kunne ligge der. 

Jeg har sluttet å sminke meg slik jeg pleier for da bruker jeg også opp energien. Har nok med å vaske meg, ta litt foundation og maskara på meg før frokost og noen ganger rekker jeg ikke frokosten fordi ALT ER SÅ UTROLIG TUNGT. Det er som om kroppen bare STREIKER. 

Tenkte å forklare hvordan jeg EGENTLIG har det men det å skrive her nå tapper meg sånn at jeg må hvile før jeg fortsetter. UTROLIG FRUSTRERENDE! 

 

edit: Jeg er for sliten til å skrive noe del 2 og jeg vet egentlig ikke hva jeg skulle skrive så fortsetter bloggingen i morgen og prøver en mer positiv vri...skulle spre håp med denne bloggen jeg og alt jeg sprer er min egen frustrasjon... 

Innlagt siden torsdag 25. august

Da jeg skrev her først skulle jeg lage en blodd med nytt håp til alle som sliter med avhengighet.  jeg var så sliten at jeg aldri fikk skrevet noe skikkelig innlegg og aldri fulgt opp den ideèn om en ny blogg for alle som er berørt av avhengighetens klør så mye at det ødelegger livskvaliteten. Mitt mål var å spre håp og vise at det er mulig å komme seg ut av det. Jeg var positiv. Nå er jeg bare sliten...

Jeg er ikke innlagt pga. rus men på DPS etter å ha kollapsa hjemme så mange ganger det ble umulig å være der. Grunnen til jeg ble lagt inn var at jeg rett og slett trengte å hvile, trappe meg opp igjen på ADHD medisinene (noe som skled helt ut i sommer), slutte å bruke stesolid mot angsten og lære meg å mestre den... Jeg hadde også tarmtømning, coloskopi og endel fremfor meg da jeg la meg inn som det var godt å få støtte gjennom. Nå er det overstått og jeg burde være glad at coloskopien viste betennelse kun i nedre del av tarmen, at jeg har fått nye medisiner for den og at jeg kan bruke medisiner lokalt (jeg er ikke glad i nye medisiner).

Da jeg fikk petidin på sykehuset på fredag så følte jeg meg frisk for første gang på evigheter og jeg fikk hvilt skikkelig ut, så godt at hele resten av dagen ble fin. Var til og med på kino! Det er skremmende at et stoff med like egenskaper som heroin er det eneste jeg har følt jeg har fungert på iløpet av disse årene. Jeg sliter ikke med sug etterpå, men stusset veldig over at jeg følte meg så frisk. Var som om alle de ekkle symptomene bare forsvant. Symptomene jeg har slitt med i evigheter, som ingen leger finner ut av for alle blodprøver er fine...

Og nå som det heller ikke er ulcerøs colitt som gjør meg så syk, hva er det da? For jeg er syk...noen dager så syk jeg klarer ikke komme meg fra sengen og inn på badet. Andre ganger så dårlig jeg ligger å fryser/svetter og føler jeg har verdens kraftigste influensa for så å sove og sove men aldri våkne uthvilt. 

Det er veldig skremmende og jeg har sagt at om de mener angsten gjør meg så syk så vil jeg til Modum, full innleggelse og full behandling for den så jeg kan begynne å LEVE igjen. Slik det er nå bare eksisterer jeg.

Har så mange symptomer jeg ikke orker liste de opp engang og føler meg rotete i hodet selv på dexedrine (som alltid har hjulpet veldig på mine ADHD symptomer før), men nå vet jeg ikke...er under opptrapping her så får se.

Nattevakten kom inn og jeg skal få en apodorm å sove på så blogges i morgen eller når jeg orker ;) 

 

Klem fra en sliten Trine

Ny blogg, nytt formål!

La ut en video på youtube som jeg vil dele i bloggen min:

 

http://youtu.be/TI2TE6jyje4

 

 

 



[YOUTUBE][/YOUTUBE] fungerte ikke her inne, så hvordan legge inn videoer direkte fra youtube?

slettet

bloggen er sletter fordi jeg ikke lengre ønsker å dele alt med alle...

Les mer i arkivet » September 2011 » Juni 2011 » Mai 2011
hits